Lyden – en historie fra Lillomarka

Midt i den verste tørketida Oslo har opplevd på lenge, dro jeg og min søster på campingtur i Lillomarka. På må og få trasket vi innover med håp om å få plass ved Bleiktjern, et av de fineste vannene i Lillomarka. Det var dog ikke særlig overraskende å se at det allerede hang røde hengekøyer mellom trærne ved Bleiktjern. Her måtte både plan b, c og d iverksettes. Etter å ha tatt halve Lillomarkas sjarmrunde mellom små tjern, endte vi ved Nordre Aurevannsputten. To hengekøyer ble bundet opp etter alle kunstens regler og det var bare å legge seg ned og kose seg og nyte sola og plassen.

Dobbelteksponering fra Bleiktjern
Dobbelteksponering fra Bleiktjern

På vei opp ble det badet i hvert tjern, for å holde ut å vandre i varmen. Og nå måtte det naturligvis bades igjen. Mens jeg bader fordi jeg må avkjøle meg, bader søsteren min som ledd i en livsnytelsesprosess hvor avkjøling bare er en mindre del av badeprosessen. Hun kunne muligens ha skrevet en bok rundt begrepet mindfulness og bading, det tror jeg kunne slått an. Uansett; ingenting er bedre enn evnen til å nyte et godt bad. Jeg er dessverre ikke så engasjert, så jeg nøt min tid i hengekøye med mobiltelefon og et godt 4G nettverk. Som et apropos, gikk siste tur til Romeriksåsen hvor det var null dekning store deler av turen. Jeg har ikke noe behov for å måtte være PÅ hele tiden, men det å ha adgang til kartposisjon mens man går, og et par enkelte nyhetssider mens man nyter hengekøyelivet er henholdsvis nyttig og behagelig.

Mens jeg frekventerte diverse nettsider, registrerte jeg at hengekøya ség lenger og lenger ned mot bakken. Når rumpa nådde bakken, var det på tide å knytte om og stramme og satse på at det holdt. Men det gjorde det ikke. Nå har jeg hengt opp hengekøyer en del ganger, så jeg synes det er litt rart når samme metode plutselig ikke lengre virker. Så det ble en god del eksperimentering, før det omsider satt ordentlig.

På grunn av forbud mot både bålbrenning og primustenning hadde vi tatt med oss middag på mattermos og sammen med en flaske vin på deling, ble det et utmerket måltid. Bedre det enn å sette fyr på en kjær skog. Samtidig foregikk det en del andre sosiale aktiviter rundt resten av vannet. Blant annet hadde en kvinne slått seg ned på den andre siden av vannet. Etterhvert ser jeg ikke så godt, men jeg kunne ane at det var en ganske flott kvinne.

Litt etterpå kom en far og sønn med gummibåt og inntok samme område som kvinnen. Og sannelig dukket det også opp en annen mann som også måtte infiltrere situasjonen. Som den enslige vandrer jeg som oftest er, kjente jeg på hennes mulige frustrasjon over at hun fikk så mye herrebesøk, mens hun lå der i sin bikini, og sannsynligvis bare ønsket fred og ro og litt privatliv. Men damen holdt stand og etterhvert forsvant både far, sønn og annen mann. Dermed kunne også roen omsider senke seg over området.

Skogsidyll ved Nordre Aurevannsputten
Sola skinner sine siste stråler over Nordre Aurevannsputten.

Mens vi tilbragte tid med spising og samtaler, kunne man tidvis høre en lyd. En svusjende lyd som man ikke reflekterte så mye over først, men som gjentok seg kontinuerlig flere ganger i minuttet og etterhvert fremsto som en smule mystisk. Min søster påstod at det minnet henne om den mystiske lyden i serien LOST som i sin tid gikk på tv. Jeg kan ikke si jeg husker lyden, men jeg husker stemningen. Og her var det altså litt av den samme stemningen, etterhvert som det ble kveld. Mens det atter en gang ble badet, fant jeg ut at jeg måtte ta meg en tur nærmere dette mystiske for å finne ut hva det var.

Hengekøyeidyll
Det er i det siste blitt populært med hengekøye og det er ikke så rart, for det er en deilig måte å tilbringe tid i naturen på. Finn to trær og heng den opp!

Da jeg nådde frem, steg lyden til et nivå som gav et sett i meg hver gang og hadde fremstått som temmelig nifs, hvis jeg ikke hadde troen på en naturlig forklaring. Lyden forplantet seg gjennom bakken et langt stykke og sammenligningen til Lost var på ingen måte til å kimse av. Inntil jeg skimtet et vannrør mellom trærne.
Dermed var det bare å luske litt klokere tilbake til leiren. Sånn går det ofte når man utforsker det mystiske. På den andre side er jeg glad for at jeg besitter behovet for å finne fakta fremfor å dyrke forestilingen om det overnaturlige og uforklarlige.

Greit var det også å ha denne avsløringen på plass før man skulle sove. Å sove ute i skogen er i seg selv forbundet med en viss mystikk, hvor mørket skjuler lydene og skygger blir vanskelige å fortolke. Litt mindre mystisk blir det når det knapt nok blir mørkt i løpet av natten. Dog ble svusjelyden litt mer mystisk igjen og noen ganger endret den karakter og man fikk igjen følelsen av at det kanskje allikevel ikke var en vannpumpe som var årsaken. Jeg måtte flere ganger kikke ut for å se om ikke det var en elg som stod nede ved vannet for å drikke eller avkjøle seg eller kanskje bare tok kjappeste veien over vannet. Tidvis hørte man lyden av store vinger over vannet, men hver gang jeg kikket ut, var fuglen fløyet. Bokstavelig talt. Om det altså var tale om en fugl. Kanskje var det bare et nytt svusj.

Ettersom jeg sover ekstremt dårlig uten en myk seng, ble det en lang natt. Første gang jeg tok motet til meg og kikket på klokken, var den ett… Da ble jeg en smule motløs og skjønte atter en gang at her var det bare å smøre seg med tålmodighet. Kvelden før satt jeg ute i singlet til langt på natt, så da jeg pakket var det med en viss forventning om at det skulle bli tilsvarende varmt der vi var. Dessverre ble det en litt kjøligere natt enn forventet, så det var bare å krype sammen i hengekøya og være glad man har en king size Ticket to the moon som blir en kokong når man lukker den til. At den negative følelsen av å lukke seg inne slik, er at man kjenner på følelsen av å være innestengt, er en tanke man bare må fortrenge. I en 5-6 timer. Jada! Så sånn går nu dagan! Eller timene, i dette tilfelle. Mens jeg lå der i tussmørket, håpet jeg at det skulle åpenbare seg litt flott morgenstemning når solen stod opp. Mens fuglene begynte sin sang allerede i to-tre tiden, begynte en orrfugl å spille rett på andre siden av vannet i grålysningen, og det er jo ikke hverdagsopplevelser. Litt søvn ble det først etter at solen hadde stått opp og temperaturen steg.

Jeg pleier gjerne å stå opp med sola eller gjerne litt før. Men deltakeren som var glad i å bade, var også flink til å sove, så det ble det ikke akkurat noen tidlig morgen på oss.  Og da man hadde våknet skulle det atter bades. Og på vei hjem skulle det sannelig bades igjen. Men til slutt kom vi oss da hjem, for min del i min sedvanlige øre tilstand etter å ikke ha sovet så mye. Men en fin tur var det, selv om en del turelementer manglet, som eks. bål i tussmørket. Men glad var vi for at vi hverken hadde trosset grill- og primusforbud og satt fyr på skogen, som det viste seg at noen hadde gjort i Lommedalen.

For ikke å snakke om lyden – som skapte en litt mer mystisk naturopplevelse.

Hengekøyeportrett
Hengekøyeportrett

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s