Fra Grua til Sørkedalen på drømmeføre

Jeg har noen ganger sans for de lange skiturene og har derfor flere ganger tidligere vintre gått Nordmarka på langs fra lengst i nord; Grua – til enten Sørkedalen eller Maridalen.

Denne vinteren har det så langt blitt flere turer ut fra Grua, men har valgt å returnere til Grua eller Hakadal etter en rundtur i nordlige Nordmarka. Delvis fordi det er ganske krevende å gå 3-4 mil tilbake til byen og delvis fordi jeg foretrekker å ha drømmeføre når jeg først skal gå distansen. Men når hele Nordmarka er et vinter-wonderland fra start til slutt er det selvfølgelig også en vesentlig motivasjon. I tillegg er det også innerst i Nordmarka at det er vakrest, derav også kalt Nordmarkas indrefilet.

Dermed ble det Gjøviktoget lørdag morgen sammen med en god del andre skiglade folk. Mange falt fra på Stryken, men vi var 20-30 stykker som stod på Grua kl 10 i minst minus 10 grader. Med andre ord; en nydelig start på lørdagen.

Første del av turen var etterhvert nesten en vanesak og det var først etter Gjerdingen at jeg måtte begynne å følge med på hvor jeg skulle. I stedet for å ta korteste turen gjennom Nordmarkas “E18”, hadde jeg planlagt å finne skogsløypene lengre vest. Derfor krysset jeg Gjerdingen og tok løypa forbi Elgstøa og Store Fyllingen. Nede ved Katnosa fortsatte jeg videre vestover mot Finnerudsætra og tok sydover ved Spålen forbi fantastiske Tvetjernshøgda og Sandbekkmana. De to sistnevnte virkelig et eksempel på den allerede nevnte indrefileten.

 

This slideshow requires JavaScript.

De preparerte løypene tok slutt etter Katnosa og fra Spålen var det kun 2-3 stykker som hadde gått før meg. Det ble med andre ord noen litt krevende km, men du verden for en naturopplevelse. Få andre folk hadde valgt denne løypa denne dagen, så stort sett gikk jeg helt alene. Det å vite at man er mutters alene langt til skogs er en merkelig kombinasjon av utfordrende mestring og behagelig fornøyelse. Man får rikelig tid til å tenke på alt som kan skje, når man befinner seg alene på tur, så langt fra folk.

This slideshow requires JavaScript.

Og dog, på et tidspunkt,  mellom Gjerdingen og Katnosa, møtte jeg opp til flere andre.  Deriblant et par med hund hvor hunden typisk nok ikke gikk i bånd, et temmelig vanlig, men provoserende syn for tiden, ettersom det nå er ekstraordinær båndtvang, på grunn av all snøen. Dette for å verne rådyrene og andre dyr som sliter med å bevege seg i den dype snøen. Der og da tenkte jeg dog ikke så mye over det, fordi jeg er så vant til synet av hunder som går løse. Men da jeg var kommet noen hundre meter videre, snudde jeg meg for å se utover det flotte snøkledde landskapet. Og der, langt unna, åpenbarte det seg en liten brun prikk som beveget seg. Først da jeg kom hjem og fikk kikket nærmere på bildene, fikk jeg bekreftet at det var et rådyr som kjempet seg gjennom snøen, vekk fra området vi akkurat hadde passert. Denne gangen slapp et rådyr unna. Atter en gang måtte jeg reflektere over hva det er som gjør at noen hundeiere er så arrogante og likeglade at de neglisjerer båndtvangen.

014 Grua-Sørkedalen_20180203 (104)
Et rådyr kjemper seg gjennom meterhøy snø et sted mellom Gjerdingen og Katnosa.

Ettersom jeg ikke hadde gått denne ruta tidligere, var det litt usikkert for meg hvor lang tid det ville ta, men satset på at jeg ville nå Sørkedalen før det ble mørkt. Ettersom upreparerte løyper tar lengre tid å gå, og jeg alltid må stoppe og nyte naturen og fotografere litt, så tar det litt lengre tid enn det trenger, så da jeg ankom Sandungen var klokka blitt kvart over tre, mens de første tendenser til solnedgang satte inn og jeg kjente på følelsen av at jeg kanskje var litt sent ute. Det var ikke et menneske å se. Mens jeg stod mitt ute på Sandungen og kjente på denne “alensomheten”, åpenbarte det seg folk i en av hyttene inne på land, og dermed var det øyeblikket over. Jeg var gått temmelig tom etter de upreparerte løypene, så jeg fikk i meg en brødskive mens jeg reflekterte over opplevelsen. Deretter var det bare å legge i veg videre over innsjøen og ned mot Kikut. Nesten inne ved land åpenbarte det seg et skilt som fortalte meg at det kun var 13 km til Sørkedalen, hvilket kjentes umåtelig oppløftende ettersom jeg etterhvert var temmelig sliten og mør i kroppen.

This slideshow requires JavaScript.

Opp bakkene fra Kikut fikk jeg en ny erfaring; issvuller på størrelse med tennisballer på stavtuppene. Det gjorde det temmelig vanskelig å støtte seg opp de bratte bakkene, så det ble noen strabasiøse minutter mens jeg reflekte over hvordan jeg skulle bli kvitt harde issvuller i en verden av snø. Det gikk dog greit å hamre svullene mot et tre, det ene forholdssvis harde elementet jeg fant rundt meg. Men issvuller på stavene har jeg ikke vært borti før, så det var en interessant observasjon og disse åpenbarte seg med jevne mellomrom resten av turen.

Etterhvert begynte det å gå nedover mot Sørkedalen og jeg lot det stå til nedover i skumringen og håpet at det pålitelige silkeføret fortsatte hele vegen ned. Det gjorde det nesten, men den siste bratteste utforkjøring var ren skare, så da ble det turens første fall i halvmørket. Glad var jeg da jeg kom ned og oppdaget at bussen var forsinket, så jeg akkurat nådde å kjøpe en flaske vann og låne toalettet på Sørkedalen Landhandleri (som er gull verdt) før jeg kunne sette meg inn på den varme bussen, ta på meg ekstra genser og boblejakke og bare nyte den kollektive hjemturen, nesten uten å fryse. For en tur!

This slideshow requires JavaScript.

 

 

 

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s