På tur i barndomsnaturen

Jeg vokste opp ved Snigsfjorden i Lindesnes kommune, og hadde mine første naturopplevelser i naturen rundt huset. Her bestod naturen av små fjelltopper som lett kunne bestiges av et barn alene. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men husker gleden ved å traske vilkårlig rundt på dagsturer i nærheten av hjemmet. Det var ingenting å være redd for, ingen ulv, ingen skumle mennesker man behøvde å passe seg for. Det var ren skogsidyll, hvor man kunne søke sine frihet og gå som man ville, uten å være redd for å gå seg vill. Til det var avstandene alt for korte.

Å utforske gamle tufter, topper, heier og kjerreveier var spennende. Merkede turstier fantes nesten ikke, så man måtte selv gå opp sine egne stier. Det var kanskje ikke altfor mange i nærområdet som benyttet seg av den nære naturen på 70- og 80-tallet, selv om toppene rundt Snig har blitt besøkt gjennom generasjoner. Men noe aktivt friluftsliv vitner de manglende stier om at det ikke kan ha vært snakk om. Dog finnes det en  kjerrevei som helt siden mine barnsben har ligget der og gjort noen av toppene mer tilgjengelige. Langemyrsveien opp fra Snig, var den eneste kjerreveien opp til Kjerringheia, Vardebakken, Høgebakken og Mågevann, mine barndomstursteder.

Jeg pleide dog å gå min egen sti opp bak huset, hvor første mål var Krukka, en større stein etterlatt oppreist etter istiden. Deretter bar det videre oppover, mot enten Høgebakken eller Kjerringheia, hvor en kombinasjon av lyst og tilfeldigheter medførte om man endte det ene eller det andre stedet.

Det går litt tid mellom hver gang jeg oppsøker disse stedene nå. Men Mågevann fremstår som et uberørt sted som gir en slags fjellfornemmelse  som det stadig vekk frister å besøke. Dermed ble det tur opp Langemyrsveien 3. juledag i fuktig og mildt sørlandsvær.

På veg opp møtte jeg en nysgjerrig røyskatt som fremstod meget fremtredende med sin hvite vinterdrakt i det snøfattige landskapet. Vi kikket en stund på hverandre, som forstenet begge to, selv om jeg fikk tatt et par bilder. Ved Langemyra kunne jeg konstatere at det var temmelig forandret ift hva jeg husket, hvor trærne hadde inntatt myra i en slik grad at det nesten ikke var myr lengre. Litt synd, egentlig.

This slideshow requires JavaScript.

Jeg fortsatte videre opp til Mågevann og ble atter en gang grepet av hvilken idyll dette vannet er. Speilblankt, folketomt og helt for seg selv ligger denne idyllen der. Måtte det alltid forbli sånn! En sti går rundt deler av vannet og avslører at det er andre som også tar turen opp her, men etter en stund forsvant stien og jeg måtte traske avgårde på må og få. Jeg tok meg en runde opp hvor man har utsikt mot Snigsfjorden og ble overrasket over hvor god utsikt man får her. Det er noe fascinerende med det litt fjellaktige landskapet som åpenbarer seg her.

This slideshow requires JavaScript.

Denne gangen bestemte jeg meg for å gå rundt hele vannet, så langt det gikk. Jeg skremte opp flere skogsfugl av usikker art,  jerpe eller orrfugl var det vel, men de lettet fra trærne før jeg fikk sett dem. Jeg hadde også en viss forventning om at kanskje en elg kunne åpenbare seg, men den gang ei.

This slideshow requires JavaScript.

På den andre siden av vannet dukket det igjen opp en sti og samtidig fikk man nydelig utsikt over vannet fra et perspektiv jeg aldri før har sett. Jeg fulgte stien og innså etterhvert at den gikk i retning Rødberg, slik at jeg etterhvert endte på Gjedeland og måtte ta veien hjem. Neste gang må jeg definitivt fortsette utforskingen av disse skogområdene for det er virkelig vill og vakker sørlandsk natur.

Mågevann_20171227 (300)_HDR
Audnaelva

 

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s