“Ikke alle ønsker å hilse, vet du!”

Et stadig tilbakevendende tema på turene mine er mindre hyggelige møter med hunder. Og derunder; møter med hundeeiere som ikke passer på hunden slik de bør. Jeg kan nesten ikke huske en eneste tur i skogen, uten uønskede møter med hunder fordi manglende bånd resulterer i oppsøkende adferd jeg ikke er interessert i.

Flere ganger har jeg opplevd å være opptatt med fotografering, kanskje sågar liggende nede, mens det plutselig kommer en hund halsende bort til meg. Første gang satte jeg hjertet i halsen over en diger jakthund med denne oppførselen, mens jeg en vårdag lå og fotograferte hvitveis. Det var ubehagelig! De fleste hunder er bare snille, men hunder kan reagere på skvetting og raske bevegelser, i tillegg til at de har forskjellig lynne, som man som fremmed ikke kan vite noe om.

Så har vi selvsagt hunder med skitne poter som skal hoppe opp på en, som resulterer i at man resten av turen ser ut som om man har en tursti oppover klærne. Hva slags hundeeier er det som tror at det er stas?

I skiløypa er det et problem med hunder som svinser frem og tilbake og ikke skjønner at skiløpere i full fart nedover kanskje ikke bare kan bremse ned for dem, når de plutselig befinner seg i skisporet. Det er som med barn, man kan ikke kreve at de skal skjønne det, men man kan kreve at hundeeierne passer på. Ingen har lyst til å skjære over en hundepote med en skikant.

Så har vi hundene som er ute etter mat og som enten setter seg tiggende ned med den antakelse at denne fremmede skal dele generøst av brødskiva. Eller hunder som ubeskjedent stikker snuten opp i alle ens eiendeler for å finne mat eller noe annet spennende. En ting er at man ikke ønsker våte snuter på fotoutstyr man må bruke en halvtime på å tørke rent etterpå. Men enda verre er risikoen for å stifte bekjentskap med bakterier man kan bli syk av. Lenge levde jeg i troen på myten om at hunder ikke bar med seg smitte fordi enzymer i spyttet hadde en rensende effekt. Dette er feil; hunder kan blant annet være bærer av campylobakterier som gir diare hos mennesker.

Som om ikke det er nok, spiser også noen hunder avføring. Stort eklere enn det blir det jo ikke. Selv om de ikke spiser avføring, så stikker de snuten sin opp i det i sin omgang med andre hunder. Etter dette ble det svært enkelt å styre unna også de søte hundene. Så har vi hundene som med glad forventning plasserer et halvt tre foran beina dine og tror at nå skal det lekes!

Felles for alle disse hendelsene er, at hundeeier, om han eller hun overhodet er å se, gjerne kommer luntende etter og knapt nok har fått med seg hva som har skjedd. Gud bedre! Og enda verre; mange hundeeiere har overhodet ingen unnskyldning overfor hundens oppførsel, selv når de har sett hva som har skjedd. Mens en del av dem unnskylder seg på en slik måte at man skjønner at de egentlig synes at den slags bør man finne seg i.

Det kan man for eksempel få et klart inntrykk av, via det de etterpå sier til hunden sin. Ofte snakker de nemlig ikke til meg, men til hunden sin og avslører dermed hva de egentlig tenker om situasjonen. Og slik var det idag, oppe i Årvollåsen, der jeg stod og skiftet objektiv på kameraet for å ta bilde av solnedgangen fra Glassberget. Plutselig kommer en hund med dame opp fra ingensteder. Som vanlig lå hunden flere meter foran og var på full fart mot meg. Først da hunden hadde både luktet gjennom sekken min, forsøkt å hoppe opp på meg, hvor jeg  forsøkte å korrigere oppførselen og bedt den om å gå, så fant dama det for godt at hun kanskje måtte si noe. Hun hadde da allerede kalt på hunden flere ganger uten at det hjalp.

Selv om hun fikk med seg det som skjedde, var allikevel hennes kommentar, etter en halvhjertet unnskyldning: “Han blir så ivrig når han møter folk.”…. Og som avslutning, etter at hunden omsider var kommet bort til henne, kom budskapet til hunden: “Det er jo ikke alle som vil hilse, vet du!” Som om hunden skulle ta det budskapet til seg. Egentlig var det jo et budskap til meg, fordi jeg ikke tok imot hunden hennes med glede. Jeg unnlot å kommentere, fordi jeg dessverre etter hvert synes det er vanskelig å alltid være like diplomatisk i slike situasjoner. Etter dette satte hun bånd på hunden og vandret videre langs Glassberget hvor flere familier med barn OG hund var samlet. Det første som skjedde da hun nådde ned dit, var en lengre runde med hundeglam! Mens jeg vandret andre vegen for å finne litt ro og fred i naturen.

Slike opplevelser har jeg hatt så ofte, at det etterhvert har utviklet seg til et irritasjonsmoment når jeg er på tur. Det som er det verste, er at det er like mange negative opplevelser hele året rundt. Dette betyr at det er få som følger reglene om båndtvang ute i skogen. Generelt er mitt inntrykk etterhvert at mange gir blaffen i hva hunden deres gjør, så lenge den ikke forårsaker en skade de må stå økonomisk ansvarlig for eller hunden selv blir skadelidende.

Inni mellom møter jeg hunder i skogen, nesten alltid jakthunder, hvor jeg aldri ser noen eier. Dette skjer også så pass ofte, at hvis en lignende hund er meldt savnet i et område, vil det være vanskelig å skille en bortkommen hund fra en hund som bare er ute og “flyr”.

Generelt så undrer jeg meg over denne ansvarsfraskrivelsen som mange hundeeiere utviser. Tror de at det er så stas å møte hunden deres, fordi den er så fantastisk? Tenker de at man selv skal si fra overfor hunden, når den gjør noe man ikke liker?  Ta tak i halsbåndet og dytte den bort? Det kunne nok fort gi uhensiktsmessige resultater.

Det eneste denne konstante negative opplevelsen med hund og eier resulterer i, er at det brer seg en negativ holdning til hunder og eiere. Det ser vi mange eksempler på i media og kommentarfelter. Mange deler mine opplevelser og synes at hundeeiere har for lite kontroll på hunden sin. For hva er det egentlig hundeeiere tror det innebærer å ha kontroll på hunden? Åpenbart noe annet enn det jeg forventer. Overfor barn er utfordringen enda større. Mange barn utvikler et fryktfullt forhold til hunder, fordi de har hatt negative opplevelser på et tidspunkt.

Jeg forventer at de holder hunden unna meg, med mindre jeg aktivt viser interesse for å hilse på den. Jeg forventer at en eier har så pass kontroll på hunden sin at den umiddelbart går tilbake til sin eier, når den blir kalt på. Jeg forventer at hunder som ikke klarer dette går i bånd. Tenk om hundeeiere kunne ta dette til etterretning! Ihvertfall, ville det gjøre det litt mer trivelig om hundeeiernee følger med på hva hunden faktisk gjør, slik at man slipper å høre bemerkninger som: “Det er ikke alle som liker å hilse, vet du!”

024 Årvollåsen_20171210 (117)_HDR

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s