Med hest og mus på vinterens første skitur

Så kom den første snøen og jeg gav meg avsted fra Sognsvann til Ullevålseter på det som må kalles den aller første vintersålen for å teste føret. Motivasjonen var ikke veldig stor de første kilometrene, ettersom det knapt nok var synlige skispor, mens småstein og rusk måtte unngås. Men det ble bedre etterhvert og opp kom jeg.

På Ullevålseter var jeg eneste utegjest, men ble til gjengjeld tatt godt i mot av den lille, shetlandsponnien Ronda på hele 36 år, som går fritt og beiter rundt på området. For en gangs skyld var hun både kosete og hadde høye forventninger om at jeg skulle trekke opp noe spiselig av sekken min.

Dessverre hadde jeg ikke tatt høyde for matglade hester på turen min, så i stedet hadde jeg en kosesyk og matglad ponni som omtrent la hodet sitt opp i fanget mitt, mens jeg forsøkte å konsumere ingefærte. For å få teen for meg selv, måtte jeg til slutt flytte meg slik at jeg fikk et bord mellom meg og hesten.

Da den etterhvert skjønte at det nok ikke ble noen godsaker på den, snudde den seg med rompa til meg og satte i gang med å prompe, så en smule fornærmet ble den muligens over den manglende servicen.

006 Ullevålseter_20161110 (14)-2

Etterhvert var det på tide å forlate ponnien og komme seg nedover igjen. Nedoverbakkene fra Ullevålseter er alltid morsomme å forsere og idag var det få folk i løypa, så da var det bare å la det stå til.

Bemerkelsesverdig nok hadde de få folka jeg dog møtte, svært vanskelig for å flytte seg, særlig var det vanskelig å beslutte om man skulle flytte seg til høyre eller til venstre. Når det samtidig kom folk oppover på ski, ble det tidvis litt dårlig plass og noen småskremte fotgjengeransikter… Men det gikk da bra.

Litt lenger nede oppdaget jeg plutselig ei lita mus som løp frem og tilbake langs skiløypa. Jeg stoppet opp og fant frem kameraet. Snart viste det seg at lille frk Skogmus nok ikke var helt ved sine fulle fem, eller kanskje hadde den oppnådd en så høy alder at Alzheimersymptomene hadde slått inn. Eller kanskje var også musa ute etter maten jeg ikke hadde med meg…

Ihvertfall stoppet den opp rett ved meg og kikket opp på meg med små, søte øyne før den hoppet og spratt videre. Hver gang jeg flyttet meg etter den, løp den ut i grøfta som seg hør og bør, men rett etterpå glemte den seg helt og kom tilbake til meg, stanset og kikket opp på meg igjen.

Dette gjentok seg flere ganger, og var det ikke for at jeg hadde årets mest kompakte og trege kamera med meg akkurat idag, hadde jeg kunnet servere den helt store musebildekavalkaden. Men slik er det nå å være naturfotograf; det er ofte når man har det minste kameraet med seg at man opplever de største dyreopplevelsene…

006 Ullevålseter_20161110 (30)-2

Men noen få musebilder ble det dog. Dessverre for lille frk Fryktløs, så endte hun sine dager kort etter, da det plutselig kom farende en meget jaktglad hund. Ikke nok med at Alzheimertendensen var åpenbar, var også hennes evne til å gjemme seg ganske så middelmådig.

Dermed lå snart frk Skogmus og sprellet sine siste sprell foran snuten til en ivrig liten hund. Mens det lille naturdramaet pågikk stod vi, hundeeier og meg, og diskuterte musearter mens vi observerte at livet på musa ebbet ut.

Ettersom det så ut til at det ikke var så nøye for mann og hund at musa faktisk døde helt og ikke bare halvveis, forsøkte jeg forsiktig å insistere på betydningen av å få fullført musemordet. Og da livet til slutt var over for musa satte jeg avgårde de siste kilometrene mot Sognsvann. En litt kort skitur, men med store, små naturopplevelser.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s